Julie Vikestad Olsen ~ meg om mitt

Om 3 år fyller hun 40, og jeg 20. Åhurrameghopp, det kan bli en interessant feiring.. Men, jeg ser ingen grunn til å kun feire “rund-dager”, det er vel like viktig å feire at man har klart seg gjennom 37 år som 40 vel? Det er verdt å bake en kake for ihvertall :- D bursdag er bursdag, og kake er kake. Jeg vokser nok aldri fra den typiske bursdagsfeiringen med søtsaker, ballonger og bursdagssanger. Om man fyller 8 eller 65 år får ikke hjelpe, feires skal det uansett! Så får de som synes det er teit bare synes det, og la meg og bursdagskaka være i fred.

GRATULERER MED DAGEN, KJÆRE MAMMA! <3

Selv om jeg er og alltid har vært inneforstått med at livet ikke varer evig, er det likevel vanskelig å akseptere at noen som har vært med meg gjennom alle mine 17 år snart er borte. Jeg har ofte tenkt på hvor heldig jeg er som har hatt gleden av å vokse opp med oldeforeldrene mine rundt meg, det er absolutt ingen selvfølge for noen på min alder. Men nå, i en alder av 87 år, er oldefar klar for nedtelling.. det er så vondt å tenke på at han snart ikke er her lenger, at han ikke kommer til å møte meg med det smilet og de varme klemmene jeg har vært så vant til å få. Det verste er likevel å vite at han lider og tvinger seg selv gjennom hyppige smertetokter. Han har selv sagt at han ikke lenger orker å kjempe mer, han er klar for å gi slipp på det livet han har levd her. Det ikke godt å høre ham si det. Det er vondt for meg å tenke på at han snart er borte; men det gjør så vondt for ham å være her at jeg ønsker ting skal skje i hans tempo nå. Jeg står sammen med resten av familien etter at han har dratt, og så lenge vi står sammen blir sorgen overkommelig. Oldemor mister det mennesket hun har delt livet sitt med, og vi skal gjøre vårt beste for å lette tomhetsfølelsen. Vi skal gråte, ja, men jeg vet hva oldefar vil at vi gjør; han vil ikke vi skal gråte over hans bortgang – men glede oss over den tiden vi hadde med ham.