… jeg er tidenes verste blogger! Skola er i gang igjen, noe som vil si mindre tid til blogging; noe du kanskje har fått med deg. Om du i det hele tatt leser bloggen min da, selvsagt :- ) og nå har jeg brukt ordet ”blogg” tre (fire) ganger i løpet av tre setninger. Ordforrådet er ikke helt på plass etter ferien enda, det skal være sikkert og visst. Så, jeg beklager eventuelle skriftlige irritasjonsmomenter. Jeg håper det bedrer seg i løpet av høsten. Både for min egen og andres del for så vidt. Jæh.
Anyways, det er godt å være på plass på Inderøya igjen! Tilbake til hybelhverdagen; telle hybelkaniner under senga (som for øvrig har en tendens til å formere seg i en helvetes fart), “lage” microbølgeovnmiddag, rense dusj-sluken og banke edderkopper og småkryp selv, samt vaske skittenkoppene på badet grunnet mangel på kjøkkenvask og oppvaskmaskin(<3)! Bedre blir det ikke. Be jealous!
Jeg har ikke tenkt å slutte å blogge, jeg bare gjør deg oppmerksom på at jeg kanskje ikke blogger hver dag. Men så snart jeg ser mitt snitt til å skrive, så gjør jeg det! Inntil videre får du kose deg med tidligere innlegg, eller rett og slett bare finne et annet tidsfordriv. Jeg vet av mange, det er bare å ta kontakt for tips. Jeg er verdensmester i tidsfordriv-ing. Sådet!
Hei så lenge ; ¤
- Julie
EN kveld sammen med dem – det sier vel sitt..?
Måten vi takler tiden på er imidlertid ganske lik; ofter vender vi fokusen mot det som allerede har skjedd, og det som skal skje – når vi kjeder oss har vi lett for å søke gjennom hukommelsen etter minner og tanker om alt vi burde gjort (og ikke gjort), mens vi i en stressende tilstand ganske enkelt ikke klarer å tenke på annet en det som venter oss om 5 minutter, 3 dager eller et halvt år. Og ofte kan faktorene blande seg, og vi utsetter oss selv for forstyrrende tilbakeblikk og krevende framtidsplanlegging på samme tid. Det er da vi behøver å bli mer oppmerksomme, og den eneste måten å bli oppmerksom på er å leve i “nuet” og godta at det er den tilværelsen som er av størst betydning. Det er hva vi velger å gjøre her og nå som definerer hvem vi er.