Arkiv for august, 2009

På tide med en aldri så liten innrømmelse…

… jeg er tidenes verste blogger! Skola er i gang igjen, noe som vil si mindre tid til blogging; noe du kanskje har fått med deg. Om du i det hele tatt leser bloggen min da, selvsagt :- ) og nå har jeg brukt ordet ”blogg” tre (fire) ganger i løpet av tre setninger. Ordforrådet er ikke helt på plass etter ferien enda, det skal være sikkert og visst. Så, jeg beklager eventuelle skriftlige irritasjonsmomenter. Jeg håper det bedrer seg i løpet av høsten. Både for min egen og andres del for så vidt. Jæh.

Anyways, det er godt å være på plass på Inderøya igjen! Tilbake til hybelhverdagen; telle hybelkaniner under senga (som for øvrig har en tendens til å formere seg i en helvetes fart), “lage” microbølgeovnmiddag, rense dusj-sluken og banke edderkopper og småkryp selv, samt vaske skittenkoppene på badet grunnet mangel på kjøkkenvask og oppvaskmaskin(<3)! Bedre blir det ikke. Be jealous!

Jeg har ikke tenkt å slutte å blogge, jeg bare gjør deg oppmerksom på at jeg kanskje ikke blogger hver dag. Men så snart jeg ser mitt snitt til å skrive, så gjør jeg det! Inntil videre får du kose deg med tidligere innlegg, eller rett og slett bare finne et annet tidsfordriv. Jeg vet av mange, det er bare å ta kontakt for tips. Jeg er verdensmester i tidsfordriv-ing. Sådet!

Hei så lenge ; ¤

- Julie

Kommentarer (1) »

Det som skulle bli en liten tur til Stjørdal ble fort litt mer enn det!

I går spilte Bindal mot Lånke, og snill som bindalingene er fikk de bussjåføren til å stoppe innom Levanger slik at jeg fikk sitte på til Stjørdal! Turen nedover var konge, og bedre skulle det vise seg å bli.. Bindal vant kampen 2-3, og ved avreise var både jeg og laget i gooodt humør; jeg trivdes så godt sammen med gærningene at jeg ikke hadde noen som helst ønsker om å dra hjem til Levanger og sitte på rævva hele lørdagskvelden og savne dem. Så, det endte med at en god kompis av meg, Jon Helge, fikk overtalt mamma over telefon til å la meg bli med dem tilbake til Bindaln! :- D og skyss tilbake fikk han ordnet også; en slektning av meg skulle nedover til Levanger idag, og dermed kunne jeg henge meg på. 3 timers kjøretur oppover og 3 timers kjøretur nedover for kunBindal fotball <3 EN kveld sammen med dem – det sier vel sitt..?

Meen det som var aller mest spontant med hele den turen var at jeg klarte å hekte med meg Amalie også: “Hei! Jeg skal til Bindaln nå, bli med oppover?” Amalie: “.. kødder du?” Jeg: “Nei. Kom på Gråmyra, så plukker vi deg opp der. FLOTTERS!” Slik ble det til at Amalie min kjære fikk et innsyn i mitt paradis av herlige folk og nydelig natur. Bussturen oppover til Bindaln var en fresh opplevelse i seg selv; vi stoppa på Steinkjer for å spise pizza, og hele fotballaget delte på å betale – og spanderte på frøken Sulten 1 og 2. Verdens snilleste fotballag! Videre på ferden nordover overvar vi utallige intellektuelle samtaler, og en god del visdomsord og kloke utsagn dominerte store deler av tilværelsen (slik det som regel blir når man omgås bindalingene)..

Da vi omsider var framme i Bindaln dro vi til Jon Helge sammen med Simon og David. Det var en av de koseligste kveldene jeg har hatt på lenge, og all kjøringen tur/retur var absolutt verdt det! Jeg forsto virkelig hvorfor jeg er så glad i dem som jeg er; de er utrolig omgjengelige, og har en enorm godhet som de gjerne deler – både i situasjoner man trenger det veldig, og i stunder man bare trenger noen å være sammen med.

Oppholdet vårt fikk dessuten en heerlig slutt; Bindal spilte kamp mot Beitstad på hjemmebane og vant 3-2! Ahh, lenge siden jeg har sett sure trøndere på en fotballbane, hihi. Seieren var velfortjent, og kampen var det en ren fornøyelse å være vitne til. STOLT AV DERE!

Takk for ei super helg, folkens!

Klem,

Julie

Kommentarer (1) »

Noen ganger er det fint å finne sangtekster som formidler det man ikke får satt ord på selv

Sister Hazel - Your Winter

 

Grey ceiling on the earth

It’s lasted for a while

Take my thoughts for what they’re worth

I’ve been acting like a child

Your opinion, what is that?

A different point of view

 

What else, what else can I do?

I said I’m sorry, yeah, I’m sorry

I said I’m sorry, but what for?

If I hurt you then I hate myself

I don’t want to hate myself,

I don’t want to hurt you

Why do you choose your pain?

If you only knew

How much I love you

 

I won’t be your winter

I won’t be anyone’s excuse to cry

We can be forgiven

I will be here

 

Old picture on the shelf

It’s been there for a while

A frozen image of ourselves

We were acting like a child

Innocent and in a trance

A dance that lasted for a while

Read my eyes just like a diary

Oh remember, please remember

 

Well I’m not a beggar, but what’s more

Baby, if I hurt you then I hate myself

I don’t want to hate myself,

I don’t want to hurt you

Why do you choose your pain?

If only you knew

How much I love you

 

Hjerte

Legg igjen en kommentar »

Det er ikke tiden som går fort; det er jeg som er lite oppmerksom

Jeg har alltid undret meg over uttrykket “oi, så fort tiden går!”.. Kan man egentlig si noe om hvor fort tiden går? Er det mulig å definere begrepet tid i det hele tatt? Jeg har enda ikke klart å komme fram til en fornuftig konstatering av hva tid egentlig er. Det eneste jeg vet er at den er der, og at alt vi foretar oss er i regi av den. Enten vi er bevisst det eller ikke, så styres vi av tidens makt til enhver tid (ironisk nok). Så, når vi da klager over hvordan “tiden flyr fra oss”, eller at “dagene går tregt”, glemmer vi fort at de eneste begrensningene vi har, er de begrensningene vi tillegger oss selv. Vi har det med å stresse og skylde på at vi har dårlig tid, og ofte sutrer vi ofte over at vi ønsker tiden skulle gå fortere fordi vi kjeder oss.

Men selv om vi lever i tidens regi, er vi skuespillere i vårt eget teaterstykke, og vi har muligheten til å påvirke hverdagen vår i mye større grad enn det vi tror vi er i stand til. Og da kommer jeg til poenget mitt; det er opplevelsen av tiden vi skal sette ord på, ikke tiden i seg selv. En dag som jeg opplever som treig, kan for en annen føles som en sykkeltur i nedoverbakke og medvind – opplevelsen vår er forskjellig. Tiden flyr..?Måten vi takler tiden på er imidlertid ganske lik; ofter vender vi fokusen mot det som allerede har skjedd, og det som skal skje – når vi kjeder oss har vi lett for å søke gjennom hukommelsen etter minner og tanker om alt vi burde gjort (og ikke gjort), mens vi i en stressende tilstand ganske enkelt ikke klarer å tenke på annet en det som venter oss om 5 minutter, 3 dager eller et halvt år. Og ofte kan faktorene blande seg, og vi utsetter oss selv for forstyrrende tilbakeblikk og krevende framtidsplanlegging på samme tid. Det er da vi behøver å bli mer oppmerksomme, og den eneste måten å bli oppmerksom på er å leve i “nuet” og godta at det er den tilværelsen som er av størst betydning. Det er hva vi velger å gjøre her og nå som definerer hvem vi er.

Når vi lever i presens kan vi leke med tiden; vi kan dvele ved fortidens gjerninger, ugjorte såvel som gjennomførte, eller vi kan la være å bry oss med det som er uforanderlig og kun fokusere på det vi har en viss innflytelse på; framtiden vår. Jeg tror imidlertid det er viktig at vi ikke forhaster oss med å bli ferdig med studiene, flytte hjemmefra eller på noen som helst annen måte ønsker oss fram i tid. Framtiden møter oss før eller senere uansett. Så, ta vare på alle de små øyeblikkene som gjør hverdagen din både herlig og rotete, og lev livet som du vil – og gjør det før nåtid blir fortid.

- Julie

PS.: Hvis du virkelig tok deg tid til å lese absolutt alt dette, vil jeg takke for at du gadd :- )

Kommentarer (4) »

Long time, no see..

Omsider; Hei igjen!

Makan til treig blogger skal man vel igrunn lete lenge etter. Jaja.. Jeg kom hjem fra London den 4. august, og glemte helt å blogge oppi alt styret med hjemkomsten og ompakkingen til Bindalstur den 6. .. Men, nå har jeg altså tatt tastaturet fatt igjen!

Til deg som måtte lure; bilder og referat fra Londonturen kommer engang etter skolestart! Må bare få samlet bildene fra alle kameraene våre først.. Bedre sent enn aldri da?

Som et liite plaster på det eventuelle såret kan jeg annonsere at jeg har hatt en utrolig fin kveld i kveld (som folk med normal døgnrytme vil kalle “i gårkveld”)! Ola, Johannes og Sondre fra klassen kom på besøk for å jamme :-D sjukt digg! Hørselssansen fikk god stimuli vil jeg så absolutt påstå; vi tok for oss alt fra John Mayer til Celine Dion, samt noen improviserte innslag innimellom. Ooog en hel del av noe jeg vil kalle musikalsk tullball. Men fy flate, så gøy! Vi lagde taco også, og det i seg selv ble jo en minneverdig opplevelse; 4 gærninger på ett kjøkken kan ikke bli annet enn supert vel?!

Jeg kjenner hvor stolt jeg er av å ha så flinke og flotte klassekamerater. De har talenter uten like, og når de samtidig er i besittelse av herlige personlige egenskaper og en enorm dose god humor, så er det ikke til å unngå å bli gla i dem! De er av typen som gjør de tunge dagene mer overkommelige, og som veit å gi ros, komplimenter og smil når det trengs som mest. Det som møtte meg da de kom ut av bilen var tre gledesfylte “Hei!” etterfulgt av tre go’klemmer som minte meg på hvorfor jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen. Så.. Ola, Johannes og Sondre; Takk for en kanonbra kveld – dere er fantastiske!

Klem,

Julie

Legg igjen en kommentar »

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.